Anmeldelser
«Like leken og forunderlig som de beste av Perecs romaner, begynte Jeg husker som en enkel skriveøvelse, og vokste til et ekspansivt, spennende kunstverk: bildet av ett umiskjennelig og uerstattelig liv, formet av materialet fra vår kollektive fortid.»
- David Bellos, forord til den engelske oversettelsen
«For barndommen som ble fratatt ham, ble Perec til en viss grad kompensert av tilhørigheten som Jeg husker vitner om. Ikke minst ble det franske språket hans hjem»
- Göran Lundstedt, Sydsvenskan
«En av de vakreste databaser i bokform som jeg kjenner til.»
- Jesper Olsson, Svenska Dagbladet
«Performanceromanen Jeg husker er utvilsomt et av høydepunktene i forfatterskapet.»
- Sebastian Johans, Upsala Nya Tidning
«Tropismer, Sarrautes debutroman fra 1939, (...) består av 24 korte tekster, hver av dem et mystisk, vittig og potent drama. (...) Det er som om Sarraute har ferdigstilt en tradisjonell, realistisk, syrlig skildret middelklasseroman – en sannsynlig bestselger – for så, med stor presisjon og avsky for staffasje, å skjære vekk alle karaktertegninger, miljøskildringer, navn, sammenhenger, tidspunkter og steder. Tilbake står kun det følsomme psykologiske rotsystemet som ulmer og virker under all sosial kontakt og høflig fasade. For å bruke et nåtidig eksempel, fremstår bøkene hennes som en mer ekstrem forgjenger til Rachel Cusks Omriss-trilogi: hos Sarraute ser vi ikke engang omrissene av mennesker, i stedet får vi flyktige glimt av deres usynlige indre prosesser; tropismer, som Sarraute kalte det: «disse udefinerbare, hurtig glidende bevegelsene langs bevissthetens yttergrenser (...) vår tilværelses hemmelige kilde». (...) Tobiassens norske språkføring er en egen, utsøkt glede.»
- Hanna Stoltenberg, Vinduet
«Omsettinga til Sarraute-kjennaren Tobiassen er stødig og teksttru i både stil og verkemåte. (...) Mange meiner òg at god kunst nettopp skal opne auga våre for nye perspektiv på det vande, slik at når vi forlèt det fiktive universet, ser vi verda kring oss med eit friskt blikk. Sarrautes debutbok har potensial til å gjere noko litt anna, nemleg å gjere synleg enkelte elles ignorerte mekanismar i den delen av verda som finn stad inni lesaren sjølv.»
- Ida Hove Solberg, BLA
«Sarrautes fininnstilte sansar overfor mellommenneskelege rørsler og språkføring krev ein dertil nøyaktig og lydhøyr omsetjar. Det er lett å sjå kor vanskeleg det faktisk må vere å overføre Sarrautes lange og sanselege setningar til eit godt norsk. At Tobiassen har skrive doktoravhandling om Sarrautes forfattarskap, er nok ingen ulempe, men det er språkkjensla hennar, ikkje berre overfor det franske, men òg korleis det kan skrivast på norsk, som gjer at denne omsetjinga blenker. (…) Kvaliteten i Tobiassens omsetjing finst i kombinasjonen av å legge seg tett inntil originalen og vere fri og frimodig nok til å gjere dei sjølvstendige og nødvendige vriane og avvika, som å flytte på setningsledd. Slikt kan det bli utsøkt omsetjing av, som her. (…) Norske forlag satsar på mykje omsett litteratur som vi kunne ha vore forutan. Ei tospråkleg utgåve av ein så sentral og kanonisert fransk forfattar som Nathalie Sarraute er derimot ei vilkårslaus gåve og glede.»
- Margunn Vikingstad (Morgenbladet 24. september 2021)
«En uvurderlig bok fordi den fornyer og beriker romansjangerens psykologi, noe vi ikke lenger trodde var mulig etter Marcel Proust. Det er få nålevende forfattere jeg beundrer like mye som Nathalie Sarraute.»
– Claude Mauriac (Le Figaro, 1957)
«Nathalie Sarrautes beste bok.»
– Alain Bosquet (Preuves, 1957)
«ved å antyde en uhåndgripelig ekthet, ved å vise den uopphørlige pendelbevegelsen mellom det særegne og det generelle, ved å forsøke å skildre det uektes betryggende og øde verden, har hun utviklet en teknikk som gjør det mulig å nål, ut over det psykologiske, den menneskelige virkeligheten i selve dens eksistens.»
– Jean-Paul Sartre (Forord til Portrett av en ukjent, 1947)
